Tekst og foto:Ida Barcley
Hylland Munkelyd er navnet på stedet der fire cisterciensermunker er bosatt. Stedet er Tinnn i Telemark. Tinnsjø kan vi se langt nede i dalen. Austbygda er nærmeste ”handelsplass”. De tilhører alle den katolske munkeorden Ordo Citerciensum Strictoris (O.C.S.O.), men den strenge delen av cistercienserordenen kalt trapister. Her lever de i et kontemplativt klosterfellesskap etter St.Benedikts regel med valgspråket Ora et labora (bønn og arbeid).

Teksten fortsetter under bildekarusellen.

Bildeserie med 21 bilder — bla ved å trykke på pilene

Det startet i 1967 da munk Robert Anderson O.C.S.O. kom hit 35 år gammel. Han hadde fått kall til å leve som eneboer. Etter 10-15 år i ensomhet kom det flere trapister til stedt og klosterfellesskapet var dannet. I dag består det av munk Robert, bror Serafin fra Estland, bror Bernardas fra Litauen og den sist ankomne bror Mikael. Munk Robert er presteviet det er ikke de andre tre. Klosterfellesskapet har gode støttespillere av ”Munkelydens venner” Fra 2008 ble Hylland munkelyd en monastisk celle under Abbediet Sion, Diepenveen i Nederland.
”En munk er en som prøver å leve det kristne livet og følge evangeliet så trofast som mulig”
Når fire menn velger å leve et strengt kontemplativt liv inne i skogene i Telemark; langt fra folk – 2 kilometer til postkassa der bilveien slutter, er det ikke motivert ut fra en sentimental romantisk ”tilbake-til-naturen”- drøm. Det er heller ikke en flukt fra et plagsomt sekulært liv, eller ønske om selvrealisering. De har sagt ja til et kall fra Gud om å vie sitt liv til bønn og åndelig fordypning.
Døgnet er en streng balanse mellom bønn å arbeid i en nøye regulert timeplan; daglig messe og 6 tidebønner i døgnet. Noe som er vanlig i kontemplative klostre etter Benedikts regel. Timeplanen skaper likevekt mellom åndelig og fysisk aktivitet som er viktig for å ha fred i sinnet. Likevekten gjør det lettere å samle seg i bønn; har munk Robert sagt i et tidligere intervju til tidsskriftet ”St.Olav”, videre sa han at, ..å leve enkelt på alle måter skal være cistercienserlivet sitt kjennemerke. Og enkelt lever de. Munkene har ikke strøm eller innlagt vann. Felleshuset, kirken og sine egne eneboerhytter har de bygget selv. De siste er små laftede tømmerhytter som ligger vakkert til i terrenget. Felleshuset er et stort allrom som er delt inn i avdelinger for kjøkken, spiseplass, leseplass og en sittekrok for samtaler. Kirken er inspirert av ortodoks stil og avspeiler munk Robert sitt ønske om Kirkens enhet, der man feirer Den hellige messe etter både latinsk og østlig ritus.

Opptatt i kloster 17 år gammel.
Det var munk Robert Anderson O.C.S.O. som først kom hit i 1967. Han hadde fått kall til å leve som eneboer og kom fra Massachusetts i USA. Munk Robert er født 23.januar 1932. Han ble opptatt i cistercienserkklostret ”Our Lady of the Valley” i delstaten Rhode Island bare 17 år gammel. Senere etter noen år som novise og når de evige løfter var avlagt, ble han sendt til prestestudier i Roma. Han ble presteviet i 1955.

Hvorfor eneboer?
Munk Robert ville egentlig ikke bli eneboer. Han hadde et godt og interessant liv i ordenens klostre blant annet som novisemester. Men en natt kom tanken til ham at han skulle bli eneboer. En skremmende tanke kan munk Robert fortelle. Han tenkte det var en fristelse og prøvde å tenke på noe annet. Men tanken kom stadig tilbake. Det ble timer i bønn og samtaler med sin åndelige far og veileder Thomas Morton. Da veilederen og abbeden hans mente munk Robert hadde kall fra Gud, var han sikker i sin sak.
Men hvordan vet en at Gud kaller en?
For hvert enkelt menneske er kallet fra Gud dypt personlig og er ikke lett å forstå for den som ikke har fått det, har munk Robert sagt en gang. Kanskje er det ikke lett å forstå for den det gjelder heller? Man kan tenke det er en fristelse. Man kan feiltolke. Det man tror er et kall fra Gud, kan være et ønske motivert ut fra selvsentrerte ønsker og behov. Slikt er det viktig å komme til klarhet i, presiserer munk Robert. Man kan aldri klare å leve som eneboer for eksempel, hvis det ikke er et genuint kall fra Vår Herre. Derfor må man søke råd og samtale med en erfaren åndelig veileder. Og man må gi seg tid i bønn for å få visshet.

Et internasjonalt åndelig fellesskap.
Ettersom munk Robert har røtter til Sverige gjennom svensk far, var det ikke unaturlig at han søkte et sted i Skandinavia. Som besøkende blir vi likevel forundret over at en mann fra ”Over there” finner fram til et avsides nedlagt gårdsbruk i Telemarks skoger. Først bodde han i en Moelvenbrakke i Austbygda. På slutten av 1970-årene slo han seg ned her de fire brødrene nå bor. Munk Robert er prest og prior i klosterfellesskapet. Her snakkes det klingende telemarksdialekt. Munk Robert var bevisst på å tilegne seg språket og den lokale dialekten fra første stund. Skjønt samtale? Det er munk Robert som fører ordet og tar seg av besøkende. De andre holder seg i bakgrunnen og er opptatt med sine gjøremål. For tiden bygger de på en inngangsportal til området i laftet tømmer. Munk Serafin er byggmester. Munkene seg i mellom kommuniserer via tegnspråk. Ikke fordi noen er døvstumme eller ikke forstår hverandres språk, men fordi taushet er en del av det kontemplative livet. Skal noe formidles, gjøres det ved tegn.

Stillheten.
På Hylland Munkelyd råder stillheten. Bare naturens egne lyder og munkenes snekring høres.
I 45 år har munk Robert levd med denne stillheten. Er det mulig?
Når vi spør hvordan han mestrer stillheten, stiller han seg først uforstående til spørsmålet. Et merkelig spørsmål, synes han. For munkene er stillheten naturlig. Munk Robert har aldri følt han må mestre den. Den som lever aleine, er aleine med seg selv. Den som lever med klosterbrødre, har brødre til å hjelpe seg. En eneboer lever i fellesskap med Gud. En bader seg i Gud; sier han

Et liv i ensomhet?
Selv om det lille klosterfellesskapet lever avsondret fra det vi andre betegner som sivilisasjon, betyr ikke det fravær av kontakt med andre. Her har det vært dåp og vielse. Konfirmantgrupper har besøkt dem og rett som det er dukker det opp mennesker til åndelig veiledning, sjelesørgeriske samtaler og feiring av Den hellige messe. Munkelyden er mål for pilegrimsferder i følge Munkelydens Venner, og sier at munk Robert er en internasjonalt anerkjent og ettertrakta åndelig leder.
I 2005 sa han til tidsskriftet ”Broen”: Vi vil følge regelen (Ora et labora) trofast og bevisst leve vårt liv i spenningsfeltet mellom bønn og arbeid. Vi vil leve enkelt som de første kristne, i fattigdom følge den fattige Kristus. Vi ber særlig for kirkens enhet. Vårt kloster skal fremfor alt være en kjærlighetens skole, hvor mennesker av forskjellige riter og nasjoner kan leve sammen i fred, til Guds ære.